Løsningsforslag (Oppgave 6)

Hei, Sensor.

I statlig sektor stiller saken seg litt annerledes enn i det private. I det statlige er ofte staten i en monopolsituasjon, ved at det finnes få alternative arbeidsgivere. Dermed har mange statseide bedrifter, slik som skoler og sykehus, satt seg i posisjon til å diktere lønnen for sine ansatte. Der hvor noen mener at lærere og sykepleiere skal belønnes for å gjøre en samfunnsnyttig innsats, mener andre at lærere og sykepleiere gjør en så samfunnsmessig innsats at det ville skade fellesskapet om de utnyttet sin posisjon ved å kreve høye lønninger. Tjenestene de leverer tilhører landets infrastruktur, og skal være tilgjengelig til en overkommelig pris for alle innbyggere. Lønnen dikteres så til å være på et så ”anstendig” nivå at det stort sett bare er idealister og unnasluntrere som ender opp som for eksempel lærere. Her er det også delte meninger: Noen mener det er rettferdig, mens mange mener at det ikke er det. Uansett: Det er staten med sitt tilnærmede monopol i helsesektoren som har holdt sykepleier- og lærerlønningene lave. Til tross for stor etterspørsel, slik som det er etter sykepleiere.

Hittil har man botet på monopolproblemet ved å gå sammen i fagforeninger hvor de ansatte står samlet som en enhet. Dermed skaper man illusjonen av en toveis monopolsituasjon, der fagforeningen har monopol på arbeidskraft og arbeidsgiver har monopol på arbeid. Dette kan hjelpe på det generelle lønnsnivået, men ulempen er at den enkeltes lønn fortsatt blir diktert – denne gang etter hva fagforening og arbeidsgiver i fellesskap kommer frem til er rettferdig. Det gir mindre muligheter for individuell tilpasning av lønn ut fra de 10-15 andre fordelingsmåtene (som jeg listet opp i oppgave 4) som kan oppfattes som rettferdige.

Dersom man har andre oppfatninger om hva som er rettferdig, vil det være gunstig å skape en konkurransesituasjon også for offentlige bedrifter, ved å tillate – og også stimulere til – private bedrifter som konkurrerer med de offentlige. Da vil man øke den enkelte arbeidstakers individuelle forhandlingsmakt i lønnsforhandlingene, siden arbeidstakeren har alternative arbeidsgivere. Følgelig vil mekanismen for lønnsfastsettelse være lik i det private og offentlige, og det vil være mulig å velge bort en arbeidsgiver dersom man mener man ikke får en rettferdig lønn (hva den enkelte enn måtte legge i det).

Den store ulempen med å åpne for konkurranse i statlige sektorer, er at en rettferdig lønn for arbeidstakerne mest sannsynlig vil føre til høyere kostnader for forbrukerne enn hva som er tilfelle i dag. Det er i hvert fall erfaringen jeg mener å ha fått med meg fra tilsvarende situasjoner. Dette vil kunne føre til at nasjonal infrastruktur, slik som skoler og sykehus, blir dyrere og mer vanskelig tilgjengelig for folk flest. En slik utvikling vil være uheldig for landet på et overordnet nivå, og innbyggerne kan få forringet sin livskvalitet.

Nå vil noen sikkert hevde at konkurranse i seg selv vil føre til effektivisering og mer kreativitet, og derigjennom lavere priser for forbrukerne. Det stemmer også. Merkelig nok, egentlig, siden det skulle være teknisk like stor mulighet for å effektivisere en statlig bedrift. Men jeg er ikke overbevist om at en slik effektiviseringseffekt vil overgå de merkostnader som tilkommer i form av markedslønninger og krav til fortjeneste. Erfaringen viser at privatisering gir høyere priser, slik som tilfellet er med blant annet Telenor.