Løsningsforslag (Oppgave 7c)

Hei, Sensor.

Enkelte yrker, slik som sykepleieryrket, har overvekt av kvinnelige arbeidstakere. Til sammenligning har andre yrker overvekt av mannlige arbeidstakere. Det finnes mange oppfatninger om årsakene til at menn og kvinner velger forskjellige yrker. Noen mener at det skyldes miljø, andre mener at kvinner fra naturens side er mer disponert til for eksempel omsorgsyrker.

Nå er det riktignok påvist en forskjell mellom menn og kvinners hjerner på den måten at menn har bedre romfølelse og anlegg for matematikk. Kvinner, på den annen side, har bedre verbale evner. Blant annet. Men – og dette er et viktig poeng – disse konklusjonene er tatt ut fra gjennomsnittsbetraktninger over en stor mengde personer, og hvor forskjellen for alle praktiske gjøremål er marginal. Vi snakker gjennomsnittlig om slikt som 51-49 i favør et kjønn. Dette er jevnt nok til at man på individnivå ikke har mulighet til å forutse om en mann eller kvinne er best til bestemte oppgaver. (… og for min egen del: Alle som har prøvd å bryte håndbak med meg har kunnet konstatere at jeg er alle damer – og småpiker – totalt underlegen også når det gjelder fysisk krevende gjøremål). Det er jevnt nok til at det skal svært lite egeninnsats til for å overkomme eventuelle iboende forskjeller.

Min konklusjon så langt er dermed at det er faktorer i miljøet som fører til at kvinner velger andre yrker enn menn.

Nå har det seg slik at de yrkene kvinner velger, jevnt over er lavere betalt enn de yrker som menn ofte havner i. Dette har fått kvinnegrupper til å reagere og kreve likelønn – for de mener at lønnsfordelingen mellom yrkesgruppene er et ledd i en kvinnediskriminering.

Min tanke om dette er at man må holde hodet klart og se hva som egentlig diskuteres her. La oss ta eksempelet med sykepleiere:

1) Det diskuteres hvorvidt sykepleieres lønn er rettferdig i forhold til andre yrkesgruppers lønn. Jeg henviser til mitt svar i oppgave 4, hvor jeg sier at det finnes så mange oppfatninger om begrepet rettferdighet at det er urealistisk å tro at man vil kunne frem til en felles formening om hva som er rettferdig. Det er statlig eierskap og statlig monopol som arbeidsgiver som er hovedgrunnen til at sykepleiere ikke har hatt anledning til å kreve den lønnen de selv mener er rettferdig.

2) Det diskuteres hvorfor kvinner velger å bli sykepleiere, når de vet at sykepleie er et lavtlønnet yrke. (Det finnes til og med krefter som prøver å oppfordre kvinner til å velge annerledes.) Til dette vil jeg si at enhver innbygger har rett til selv å velge sin yrkesvei. Det er dette som bør stå sentralt i likestillingsarbeidet: At alle faktisk har de samme mulighetene til å velge selv. Det kan ligge et stort spekter av bakenforliggende årsaker til at en person tar et valg. Vi har på ingen måte rett til å moralisere og si at vedkommende burde valgt annerledes. Det vi derimot har anledning til, er å korrigere de forvirrede rådgivere som sier sånt som: ”du bør bli sykepleier siden du er kvinne”. For slike rådgivere finnes faktisk rundt omkring på landets skoler. Det er disse kjønnsdiskriminerende rådene kvinnesaksarbeidet burde jobbe for å eliminere. Rådene bør heller være sånt som: ”Du kan bli sykepleier og du kan bli lege. Velg det du selv ønsker.”

3) Det diskuteres hvorvidt en eventuell lønnsdiskriminering av sykepleiere er et uttrykk for kjønnsdiskriminering. Det er forståelig at noen tenker sånn, men min oppfatning er at det fullstendig galt å definere sykepleieryrket som et kvinneyrke. Det å definere kvinneyrker og mannsyrker er noe av det mest kjønnsdiskriminerende du kan gjøre. Sykepleieryrket er et vanlig yrke hvor det tilfeldigvis jobber mange kvinner. Kampen om rettferdig lønn for sykepleiere er nettopp det: En kamp for sykepleiere. Det er ikke kvinnekamp. Det er faktisk kvinnediskriminerende å kalle det kvinnekamp.