Løsningsforslag (Oppgave 7d)

Hei, Sensor.

Jeg er blant de stakkarene som har tatt etterutdanning på BI. På en samling der var det to jenter på rundt 30 som holdt en gjesteforelesning. Etter min oppfatning var de både engasjerende og like faglig dyktige som våre mannlige forelesere. De kjørte til og med i store trekk det samme opplegget som våre forelesere hadde blitt genierklært for. Likevel var det en del av studentene som var sure, og tok opp dette da de var gått. Overfor vår faste veileder var det noen menn i 50-årene som reiste seg opp i forelesningssalen, og sa at de forventet mer enn dette tullet. De hadde betalt i dyre dommer for å være her, og følte at de ikke hadde fått valuta for pengene. På spørsmål fra veileder om hva de ønsket annerledes, var svaret at det måtte være noen eldre med mer erfaring, og… at det måtte være en mann. Blant den yngre generasjonen i klassen vakte dette oppsikt, mens mange av de eldre sa seg enige.

Så hva vil jeg frem til? Jo… det eksisterer holdninger i samfunnet vårt som favoriserer menn til enkelte oppgaver – og da gjerne til lederoppgaver. Å si hvor utbredt disse holdningene er, vil bare være spekulasjoner. Men de finnes. Jeg tror ikke de finnes i veldig stor grad, men de finnes. Det later også til at holdningene er mer fremtredende blant den eldre generasjonen, som er vokst opp med et arbeidsliv der de ledende posisjonene var besatt av menn.

I den grad dette kan kalles et generasjonsproblem, vil problemet løse seg selv om noen år ettersom dagens 50-60-åringer forsvinner ut av arbeidslivet. Imidlertid er holdningene også å finne blant de yngre generasjoner hos enkelte innvandrergrupper, siden likestillingsarbeidet ikke har kommet like langt i andre land som i Norge. Og til slutt: Vi kan heller ikke se bort fra at holdningene eksisterer blant yngre generasjoner etniske nordmenn heller. Det er fortsatt bare spekulasjoner å tippe omfang, men vi kan ikke se bort fra at holdningene eksisterer.

I en ansettelsesprosess kan man tenke seg at slike holdninger vil gi seg utslag i diskriminering av kvinnelige jobbsøkere. På samme måte som innvandrere, stygge, fete og lave diskrimineres. Ved å diskriminere allerede i jobbsøkerprosessen, hvor man juridisk sett har noe bedre anledning til det, vil jobbstatistikken om lik lønn for likt arbeid i samme bedrift fortsatt vise likelønn, mens den totale lønnsoversikten på tvers av stilling vil kunne vise en anelse større forskjeller. Men igjen: Dette er fortsatt bare spekulasjoner. Jeg har ikke sett noen god dokumentasjon på at slik diskriminering forekommer, men det ligger i menneskets natur at man kan komme i skade for å diskriminere.

Så hvor ligger kvinnesaksarbeidet i denne sammenhengen?

1) Ligger kvinnesaksarbeidet i at man skal sikre likebehandling i ansettelsesprosesser? Mitt svar til dette er nei. Eller for å si det på en annen måte: Man skal sikre likebehandling i ansettelsesprosesser. For alle. Dette er en felles kamp for likebehandling, som også omfatter innvandrere, fete, lave og stygge. Og her skal selvfølgelig også alle kvinner og menn være inkludert. Det skulle da bare mangle. Men bør man innskrenke problemet ved å kalle det kvinnesak? Nei.

2) Ligger kvinnesaksarbeidet i at man skal jobbe for å endre holdninger i samfunnet? Mitt svar på dette er ja. Men man endrer ikke noen holdninger ved å si at ”Du skal endre holdning”. Man endrer holdninger ved å bevise at de er feil. Kvinnesaksarbeidet bør derfor bestå i å oppmuntre kvinner til å komme ut i arbeid hvor de kan vise at de kan.