Løsningsforslag (Oppgave 7e)

Hei, Sensor.

Det stemmer at kvinner får et avbrudd i karrieren på grunn av barnefødsler. I hvert fall de av dem som føder barn, og det er det jo ganske mange som gjør. I snitt er det vel snakk om noe sånt som 1,7 barn, er det ikke? Det vil i så fall føre til et avbrudd i karrieren på et par år, tapte sjanser for forfremmelse, og kanskje et behov for å begynne å jobbe seg opp fra grunnen av igjen når man kommer tilbake.

Dette er et reelt problem som bare gjelder kvinner. Blant de menn jeg kjenner, er det i hvert fall veldig få som har vært gravide.

Ut fra vurderingene i oppgave 4 rundt hva som er en rettferdig lønn, er det mange fordelingsmåter som skulle tilsi at det faktisk er rettferdig av kvinnene kommer tilbake fra to års permisjon til en lavere lønn enn kolleger som har jobbet de samme to årene. At de ikke har klatret på lønnsstigen i bedriften mens de har sittet hjemme og gjort barnearbeid. Og at kollegene faktisk har klatret.

Utfordringen blir da at det kan synes urettferdig at jenter fra naturens side er utstyrt slik at de ikke kan få barn uten et par års karriereavbrudd, mens menn fra naturens side ikke har et slikt dilemma å forholde seg til. Det finnes et reelt behov for å vurdere om kvinner bør kompenseres for denne urettferdigheten fra naturens side. Og i så fall: Hva skal kompenseringen bestå av og hvem skal bekoste den?

Denne diskusjonen er hva jeg vil kalle kvinnesak i sin reneste form. Det er et problem som bare angår kvinner, og man kan kjempe sammen for å bevare kvinners interesser.

En bedrift vil ikke ha store incentiver til å bekoste en slik kompensering. Det er ikke i bedriftens direkte interesse at en ansatt får barn. Det bedrer ikke den daglige driften. Det beste man kan håpe på her, og som også er lovfestet, er at bedriften skal akseptere den ansattes rett til å få barn, og rett til å komme tilbake i samme stilling når permisjonen er ferdig.

Staten har støtteordninger for barneforeldre, og betaler også ut lønn mens en ansatt er i fødselspermisjon. Det er altså staten som i dag langt på vei bekoster svangerskapet, men det gis ingen kompensering for tapte muligheter på karrierestigen. At staten bekoster svangerskapet er i det minste et signal om at barn er ønskelig sett fra statens side. Spørsmålet er om barn er ønskelig nok til at man i tillegg kan kompensere tapte karrieretrinn. Eller om det i det hele tatt går an å måle hvor mye dette vil kunne utgjøre.

Barnefaren kan ses på som kvinnens arbeidsgiver i fødselsperioden dersom det er barnefaren som ønsker barn, eller om begge ønsker det og kvinnen tar på seg jobben. Det kan således argumenteres for at barnefarens eventuelt økte lønn i den perioden moren har fødselspermisjon fordeles mellom ham og henne. Men igjen: det er vanskelig å måle hvor mye morens tapte muligheter utgjør i kroner og øre. Er paret gift og har felles økonomi, vil dette heller ikke være annet enn en akademisk diskusjon.

Som et apropos kan det nevnes at vi her i landet har en ordning med tvungen verneplikt for en vesentlig andel av landets menn, og ikke tvungen verneplikt for kvinner. I førstegangstjenesten vil mennene gå glipp av ett år i sin karriereutvikling, på samme måte som kvinner gjør det ved et svangerskap. Menn er også vesentlig dårligere betalt i denne perioden. Jeg husker da jeg selv var inne til førstegangstjeneste: Da jeg var inne i 1989 tjente jeg kun 6 kroner per time, hadde utstrakt frihetsberøvelse på fritiden, og måtte i tillegg belage meg på gjentakende og uforberedt ubetalt nattarbeid. Ikke ulikt en barnearbeider på Filippinene, med andre ord. Forskjellen mellom førstegangstjenesten og kvinnenes fødselspermisjon er først og fremst at kvinnenes avbrekk gjerne kommer etter at karrieren har startet. Det burde være en organisasjon som kjempet for at menn skulle slippe denne evinnelige verneplikten, eller i hvert fall få bedre kompensert for det året man legger igjen der.